Reisebrev fra Latvia – en studietur i fortid, nåtid og framtid.

Kun halvannen times flytur unna ligger et land helt ulikt Norge. Et land med en turbulent men spennende fortid, og ikke minst med en framtid full av muligheter og utfordringer. Latvia ble 1. mai 2004 medlem av EU, og første uka i oktober 2005 dro 15 engasjerte ungdommer på studietur for å bli bedre kjent med dette landet. Temaet var Latvia i fortid, nåtid og framtid.

I et halvt år har Liga Rudzite fra Latvia vært på utveksling i Norge og jobbet for Europeisk ungdom. Gjennom foredrag har organisasjonen blitt kjent med Latvia, et land som har vært nokså ukjent for de aller fleste. Med sine gode kontakter i Latvia, og i samarbeid med Europeisk ungdom, ble det laget et flott og variert program, og endelig fikk organisasjonen se og oppleve det landet det har blitt fortalt så mye om det siste halvåret.

Mange av turdeltagerne kjente hverandre ikke fra før, så første dagen startet vi med et glimrende sosialiseringsopplegg på Europahuset i Oslo. Etter noen timers hektisk og målrettet leking sto avreise for tur.
Vi ankom Latvias hovedstad Riga seint på kvelden. Vi var heldige og hadde med oss Liga på turen, og lommekjent som hun var, geleidet hun oss først en tur på hostellet, hvorpå vi fikk en smakebit av byens spennende uteliv. Mandag er forresten den store utelivsdagen i Latvia!

Liepaja – Latvisk fortid.
Tidlig tirsdag morgen satte vi oss på bussen til Liepaja, en by ved Østersjøen som fremdeles er sterkt preget av tiden under Sovjetunionen. Vi krysset den latviske landsbygda, og mang en teori ble framsatt om hvorfor hvert jorde kun hadde ei ku; et spørsmål vi til dags dato mangler det hele og fulle svaret på..
Byen Liepaja huset blant annet en stor sovjetisk marinebase, og her var fortsatt spor etter store festningsanlegg langs vakre kysten. Dagen sto i fortidens tegn, og Liga ga oss en flott og personlig framstilling av landets historie, både før, under og etter sovjettida. Vi fikk høre om latviere som jublet både når nazistene kastet ut kommunistene av landet og når kommunistene få år senere frigjorde latvierne fra nazistene. Vi fikk høre om oppvekst i en totalitær stat og om frigjøring, singing revolution og baltisk samhold. Liga fortalte og om EU-medlemskapets rolle som den endelige bekreftelse på uavhengighet fra Russland.
Vi bodde i en tidligere sovjetisk offiserskontorbygning på den nedlagte marinebasen, og om kvelden var vi deltagere i et rollespill i Karusta militærfengsel, hvor vi ble behandlet som fanger. Dette var en tankevekkende og skremmende opplevelse, og da vi sto i våre glattceller tenkte nok noen og enhver på de forhenværende fangene som tross alt ikke ”lekte” innsatte.

Latvia i dag!
Da vi kom tilbake til Riga måtte vi stille oss inn på 2005-modus igjen, for aller første post på programmet var besøk hos en av de som sitter med makta i dag. Vi besøkte Latvias minister for sosial integrasjon. I Latvia har en nemlig store utfordringer ved at man har en stor andel russiske innbyggere. Latviere og russere har ulikt språk og også til en viss grad ulik mentalitet. Et paradoks er det, at til tross for at det bor ca 40 % russere og 60 % latviere i Latvia, så klarer man seg dersom man kun behersker russisk, men man vil ha store problemer dersom man kun snakker latvisk. Russisk påvirkning både under og etter sovjettida har vært formidabel. Ministerens holdning var noe avslappet i forhold til hele problematikken. Han sa at det så ut som om russere og latviere gikk godt sammen og var veldig vennligsinnede, og han mer enn antydet at han ikke ønsket å gjøre noe aktivt med mindre det skulle oppstå slagsmål eller åpne konflikter. Vi forlot ministeren etter en hyggelig time, men med en slags følelse av at vi hadde vært vitner til en times snakk uten innhold.
Neste post på programmet var besøk hos Latvias senter for menneskerettigheter og etniske studier. Svetlana Djackova holdt et foredrag for oss, og forsikret oss om at alt ikke var like rosenrødt som det vi hadde fått høre hos integrasjonsministeren. Hun var særlig kritisk til landets regler for statsborgerskap, hvilke har medført at mange i Latvia i dag sitter uten statsborgerskap, med alle svekkede muligheter det medfører.
Reisefølget var en gjeng over gjennomsnittlig interesserte mennesker, og da vi fikk en innføring i latvisk politikk av professor Valts Kalniš, var spørsmålene mange. Forundringen var stor over at partiene ikke var like bestandige som i Norge, og at en regjering i snitt sitter under ett år hørtes utrygt ut. Stadig dukker gamle partier opp i ny innpakning, og det som er viktig for et parti i dag, var nesten garantert ikke hovedfokuset til dette partiet før forrige valg. Vi slo oss imidlertid til ro med at dette ser ut til å fungere, og at systemet sannsynligvis vil bli litt fastere ettersom tida går.

En lang og hektisk dag var ved veis ende, og om kvelden skjemte vi oss bort på nydelig mat og drikke til gi-bort-priser blant Rigas mange og bra utesteder. Vi knyttet både interfylkeskommunale og internasjonale bånd i løpet av oppholdet, og blant de store dillene på turen kan døla-engelsk og ”Lena fra døden på Oslo S”-parodier nevnes. I tillegg var det ofte duket for nye omganger i den store bykampen mellom Bergen og Narvik. Stillingen ved turens slutt nevnes, av diplomatiske årsaker, ikke.

Latvia framover…?
Torsdagen ble startet med et hyggelig og lærerikt besøk ved den norske ambassaden i Latvia. Her ble vi tatt vel imot av ambassadesekretær Gunn Jorid Roset og studentpraktikant Kari Ertresvåg, som fristet med kaffi og to svært interessante timer om Latvia i dag som EU-medlem, samt om Norges forhold til Latvia.
At Norge, fordi vi står utenfor EU, har begrensede påvirkningsmuligheter på utviklingen av Europa, er noe vi alle forsto. At en av de kanalene Norge derfor må bruke er lille Latvia, var mer overraskende. På grunn av gode diplomatiske forbindelser med Latvia, øver Norge press på Latvia i EU-saker som angår Norge. At dette er en høyst usikker måte å få innflytelse på, skjønner alle, og dette styrket oss i troen på at det norske ja-et er nødvendig.
Videre fikk vi høre at Latvia i dag er den økonomien i EU som vokser raskest. Mangel på fordelingspolitikk gjør imidlertid til at dette langt fra kommer alle til gode, men man har et håp om at dette vil bedre seg. Vi kunne derfor konstatere at landet er preget av optimisme og stor framtidsiver.

EU og Latvia var og temaet da vi traff en representant fra Saeima EU informasjonssenter, det statlige informasjonssenteret for Europasaker. Her arbeider det folk med å besvare latviernes spørsmål om EU, medlemskapet og lover. De arbeider i tillegg med å aktivt kjøre informasjonskampanjer om Europa.
Videre hadde vi en innføring i latvisk ungdomsengasjement ved Andris Grafs, presidenten for det latviske ungdomsrådet. Han utmerket seg i tillegg som en forkjemper for den latviske skolespråkreformen, hvilken medfører mer latvisk som undervisningsspråk. To russiske studenter kom innom oss og de var langt fra enige i Grafs holdning. Vi fikk se at språkstrid ikke bare var noe som pågår mellom bokmålsfolk og nynorskfolk, men også mellom folk med en garantert enda mer konfliktfylt fortid. Dette handler ikke bare om tradisjoner og hva som er mest praktisk, men om å bevare sin egen kultur. Med den høye temperaturen det etter hvert ble i debatten, kan en trygt fastslå at språk engasjerer!

Torsdagskvelden var kvelden for den store avskjedsmiddagen. Lukk øynene og forestill deg en krysning mellom en amerikansk fornøyelsespark, julenissens verksted, en nederlandsk vindmølle og et godt gammeldags etegilde. Midt oppi dette, på et sted ved navn Lido, hadde vi vår middag. Øl ble servert i litersseidler og porsjonene var rause og billige. Gode og mette tok vi etter hvert bussen inn til byen, hvor resten av utelivet sto for tur.

Vårt faglige program var slutt, og fulle av inntrykk og opplevelser ble siste dag brukt på å gjøre seg kjent i Riga på turisters vis. Noen valgte å endelig få sove lengre enn til klokken 0800, og en gruppe dro for å besøke Ligas hjemsted, noe som var stor stas.

Gjennom studieturen til Latvia har vi fått se at vi har nære naboer som både opplever verden annerledes enn oss, og tenker annerledes enn oss. Til tross enorme forskjeller på mange områder, opplevde vi likevel at mye var kjent. Ungdom vi traff var mer like oss enn vi hadde forventet, og vi innså og at landet og folket i stor grad bærer en framtidsoptimisme vi på mange måter mangler hjemme i Norge. Turen har vist oss at det ofte kan være smart å våge å kikke ut av sin egen fuglekasse og se hvordan verden ser ut for andre enn oss selv. Studietur til utlandet er i så måte en utmerket mulighet, og anbefales på det sterkeste.

Lars Thomas Sønningdal, NTNU Europeisk Ungdom.


Lyst til å vite mer om Latvia?

http://www.latvia.no/